Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK Karin ble pushet til å bli selvstendig allerede i førskolealder. Og selvstendig er hun blitt. Etter at hun mistet jobben som 60-åring, omstilte hun seg og begynte i en ny bransje. Et selvstendig liv Karin Albrigtsen Alder: 60 år Bakgrunn: Husstellinje på videregående, ett år på folkehøgskole. 37 år som kjøkkenassistent i barnehage. Nå ansatt i SOA Svelvik. Karin klager ikke. Hun bare sier det som det er. – Jeg savnet lenge jobben i barnehagen. I 37 år var Karin kjøkkenassistent i Svelvik barnehage. Hun så flere generasjoner svelvikboere vokse opp, hun kjente foreldrene – og elsket kollegaene sine – Jeg lagde kaffe når de skulle ha møter og matpauser, gjorde klar kaffetralla, satte inn i oppvaskmaskinen, og av og til var jeg inne på avdelingen og prata litt med dem. Jeg trivdes så godt med å ha ungene rundt meg. – Det var positive folk å jobbe sammen med, og jeg var med på julebord og alt. For et år siden ble Karin rammet av kommunens sparekniv, og hennes lange barnehagekarriere var over. – Det var styreren i barnehagen som fortalte meg at barnehagen skulle legges ned. Da ble jeg så lei meg. Jeg gikk ut av porten, og det var ikke fritt for at jeg gråt. Nedleggelse av Svelvik barnehage var ett av flere tiltak politikerne grep til for å rette opp en kommuneøkonomien. Barnehagen var i dårlig forfatning og måtte rives. Kollegaene ble tilbudt jobb i en annen barne hage, kjøkkenassistent Karin. Hun fikk i stedet tilbud om å jobbe på SOA, Svelvik opplærings- og aktivitetssenter, en arbeidsplass tilrettelagt for mennesker med ulike begrensninger i arbeidslivet. Og Karin klager ikke. Tvert imot. Hun møter kollegaene med klemmer, smil og åpne armer fra hun kommer inn døra. – Har du savnet meg, Åse? smiler hun til en kollega og deler ut enda en klem før hun tar fatt på arbeidsdagen. Først krysser hun av på frammøtelista. – Jeg jobber ikke mandag, ikke onsdag, ikke torsdag. Da koser jeg meg hjemme. – Nå skal jeg lage salat, sier Karin. Kjøkkenerfaringen sitter i ryggmargen, og grundig håndvask er rutine for Karin før hun går i gang med å kutte grønnsaker. Arbeidsdagen på SOA er variert. Etter lunsj jobber Karin litt i butikken, som både er brukthandel og et sted der de selger egne produkter. «Karin sitt arbeid» står det på en hvit plastskuff i hjørnet av butikken, og her henter hun fram et hvitt strikketeppe som hun nylig var ferdig med på strikkemaskinen. Nå er hun i gang med finishen, en lyseblå kant med fastmasker rundt det hvite. – Dette blir nok til en liten gutt. Bak Karins umiskjennelige vestfolddialekt anes et annet tonefall, avleiringer fra hennes første sju år, da hun bodde i Bø i Vesterålen. – Det er ikke noen framtid for deg her, sa pappa. Jeg måtte gå på spesialskole, og hvis vi hadde blitt boende i Vesterålen, måtte jeg ha reist langt bort og bare vært hjemme i sommerferien. Så vi la ned gårdsbruket med dyr og alt, og flytta sørover slik at jeg kunne bo hjemme mens jeg gikk på spesialskole. Starten på skolegangen på Brakerøya skole i Drammen var imidlertid ikke bare enkel: 20