Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK
Karin ble pushet til å bli selvstendig allerede i
førskolealder. Og selvstendig er hun blitt. Etter
at hun mistet jobben som 60-åring, omstilte
hun seg og begynte i en ny bransje.
Et selvstendig liv
Karin Albrigtsen
Alder: 60 år
Bakgrunn: Husstellinje på videregående,
ett år på folkehøgskole. 37 år som
kjøkkenassistent i barnehage.
Nå ansatt i SOA Svelvik.
Karin klager ikke. Hun bare sier det som
det er.
– Jeg savnet lenge jobben i barnehagen.
I 37 år var Karin kjøkkenassistent i Svelvik
barnehage. Hun så flere generasjoner
svelvikboere vokse opp, hun kjente foreldrene
– og elsket kollegaene sine
– Jeg lagde kaffe når de skulle ha møter og
matpauser, gjorde klar kaffetralla, satte inn i
oppvaskmaskinen, og av og til var jeg inne
på avdelingen og prata litt med dem. Jeg trivdes
så godt med å ha ungene rundt meg.
– Det var positive folk å jobbe sammen
med, og jeg var med på julebord og alt.
For et år siden ble Karin rammet av kommunens
sparekniv, og hennes lange barnehagekarriere
var over.
– Det var styreren i barnehagen som fortalte
meg at barnehagen skulle legges ned.
Da ble jeg så lei meg. Jeg gikk ut av porten,
og det var ikke fritt for at jeg gråt.
Nedleggelse av Svelvik barnehage var
ett av flere tiltak politikerne grep til for å
rette opp en kommuneøkonomien. Barnehagen
var i dårlig forfatning og måtte rives.
Kollegaene ble tilbudt jobb i en annen
barne hage, kjøkkenassistent Karin. Hun
fikk i stedet tilbud om å jobbe på SOA, Svelvik
opplærings- og aktivitetssenter, en arbeidsplass
tilrettelagt for mennesker med
ulike begrensninger i arbeidslivet.
Og Karin klager ikke. Tvert imot. Hun
møter kollegaene med klemmer, smil og
åpne armer fra hun kommer inn døra.
– Har du savnet meg, Åse? smiler hun til
en kollega og deler ut enda en klem før hun
tar fatt på arbeidsdagen.
Først krysser hun av på frammøtelista.
– Jeg jobber ikke mandag, ikke onsdag,
ikke torsdag. Da koser jeg meg hjemme.
– Nå skal jeg lage salat, sier Karin. Kjøkkenerfaringen
sitter i ryggmargen, og grundig
håndvask er rutine for Karin før hun går
i gang med å kutte grønnsaker.
Arbeidsdagen på SOA er variert. Etter
lunsj jobber Karin litt i butikken, som både
er brukthandel og et sted der de selger egne
produkter. «Karin sitt arbeid» står det på en
hvit plastskuff i hjørnet av butikken, og her
henter hun fram et hvitt strikketeppe som
hun nylig var ferdig med på strikkemaskinen.
Nå er hun i gang med finishen, en lyseblå
kant med fastmasker rundt det hvite.
– Dette blir nok til en liten gutt.
Bak Karins umiskjennelige vestfolddialekt
anes et annet tonefall, avleiringer fra
hennes første sju år, da hun bodde i Bø i
Vesterålen.
– Det er ikke noen framtid for deg her, sa
pappa. Jeg måtte gå på spesialskole, og hvis
vi hadde blitt boende i Vesterålen, måtte jeg
ha reist langt bort og bare vært hjemme i
sommerferien. Så vi la ned gårdsbruket med
dyr og alt, og flytta sørover slik at jeg kunne
bo hjemme mens jeg gikk på spesialskole.
Starten på skolegangen på Brakerøya skole
i Drammen var imidlertid ikke bare enkel:
20