Lever og arbeider med DYP SMERTE Arnhild Lauveng er mest opptatt av de pasientene i psykiatrien som er mest skadet. Og av de ansatte som møter mennesker med størst smerte. Tekst: KARIN E. SVENDSEN ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX P P sykolog Arnhild Lauveng har en sterk og tydelig stemme i spørsmål som angår psykiatriens ansatte, pasienter og rutiner. – Du som bruker mest tid sammen med pasientene, vet mer om dem enn jeg. Og du skal ikke kimse av dine egne faglige kvalifikasjoner, sa hun da hun møtte helsefagarbeidere og andre medlemmer av Fagforbundet i Drammen. der inne. Hun svarte for eksempel ikke at det var umulig. – Tvert imot, hun spurte om jeg ville studere i Bergen eller i Oslo. – Truck er ikke for alle Deretter la de to en plan som begynte med å ta ett praktisk fag på videregående. En av Lauvengs kjepphester er nettopp gode planer. Psykologen har gjerne en ukentlig time eller – Vi må alltid ta utgangspunkt i hvor pasito sammen med pasienten. enten er og hvor han eller hun vil. Tiltakene – Etter et par timer vet jeg ikke mer enn dere velger vi deretter, er hennes oppskrift. som er sammen med ham eller henne resten Å arbeide med en alvorlig syk pasient uten av døgnet, sier Arnhild Lauveng. Etter hennes en plan kan ifølge Arnhild Lauveng sammenmening hadde det vært godt for pasientene liknes med å kjøre fra Lørenskog til Drammen om hierarkiet i Helse-Norge måtte vike for og slå mynt eller kron i hvert veikryss for å teamarbeid. Arnhild Lauveng bestemme seg for om man skal svinge til høyre eller venstre. Den gode hjelper Lauveng har dypere og bredere kjennskap til psykiatrien enn de fleste. Hun fikk tidlig diagnosen schizofreni. Ungdomsårene tilbrakte hun i bofellesskap avbrutt av tvangsinnleggelser. Med god hjelp og en god plan begynte hun på veien gjennom videregående via universitet til ferdig psykolog. I dag er hun klinisk psykologspesialist og samfunnspsykolog, og arbeider nå med doktorgraden. På veien har hun skrevet en rekke bøker; blant annet I morgen var jeg alltid en løve. Den gode hjelpen kom etter åtte år i bofellesskapet, i en samtale med en ansatt ved datidas Arbeidskontor. – Hun spurte hva jeg ville bli når jeg ble frisk. Jeg sa jeg ville bli psykolog. Det avgjørende for den unge Arnhild var at rådgiveren så tvers gjennom innpakningen og skimtet ressurser langt – Enhver plan må begynne med å finne ut hvor pasienten er eller hvor han eller hun vil. Deretter bestemmer vi tiltakene, mener Lauveng, som understreker at hvilke tiltak Nav har til rådighet – for eksempel datakort eller truckførerkurs – ikke må være utslagsgivende. – Få tak i pasientenes drømmer. Har han ingen, er det kanskje fordi han har resignert. Eller fordi han vet at de ikke er i overensstemmelse med Navs ønsker. Pasienter og ansatte lider Men psykolog Lauveng har ikke bare gode minner fra tida som pasient i bofellesskapet. – Jeg tror ikke pleierne var onde, sier Lauveng om pleierne som blant annet dro henne etter håret over dørstokker. Hun vil ikke bidra til å individualisere personalets SMERTEFULLT: Å leve med en alvorlig psykisk lidelse er tøft, og de ansatte trenger god veiledning for ikke å trå feil. 34 < Fagbladet 10/2015  fbaargang2015 fbseksjonHEL