«Ingen må tro at jeg vil
spille på gata fordi jeg har
lyst. Jeg gjør det fordi jeg
ikke har noe valg.»
kan tigge. De drar hjem før det blir mørkt.
Ion er lei av å spille på gata. Han vil heller ha
en ordentlig jobb. Gjerne som musiker.
– Å spille på gata er som å dra på fisketur.
Du vet aldri om du kommer hjem med fisk.
Jeg vil at noen skal gi meg en jobb. Jeg kan
rydde i parker eller spille musikk.
Han tar fram en pose med sammenbrettede
ark fra innerlomma.
– Jeg har jobbet som skuespiller, sier han
og setter pekefingeren på navntrekket på
kontrakten med teatergruppa De Utvalgte.
– Dette tjente jeg i høst. Jeg fikk lønn og
betalte skatt, og spilte med de store skuespillerne.
Det tok meg bare sju dager med øving
å lære det. Jeg tar ting lett. Det har jeg gjort
hele livet. Uansett hva de fortalte meg på
teateret, lærte jeg det. Forestillingen avsluttet
med at jeg spilte trompet.
Ion smiler. Han snakker høyt og gestikulerer
med armene.
Gatemusikeren ble hyret for å spille Jeppe
i den moderne Jeppe på bjerget-inspirerte
forestillingen Visjonæren i fjor høst. Han
spilte seg selv, egentlig. En gatemusiker fra
Romania som var kommet til Norge for å
forsørge familien hjemme. Forestillingen ble
spilt for fulle hus i Oslo, Bergen og på en
teaterfestival i Berlin.
– Å dra til Berlin var helt utmerket. Jeg
spilte med Ari, mannen til prinsessa.
De to fant tonen.
– Han har et stort hjerte og er en dyktig
skuespiller, sier Ion om Ari.
Turnélivet med skuespillerne ble ingen
hvilepute. På frikvelder, da de andre dro ut,
gikk Ion tidlig i seng. Neste morgen lånte
han en klappstol på hotellet og gikk ut med
saksofonen for å spille på gata. En hardt arbeidende
mann, blir han beskrevet som.
– Hvordan var det å høre applausen fra
publikum?
Ion peker opp i lufta og smiler.
– Det var som å være i himmelen. Helt
fantastisk.
Applaus har han også fått som musiker.
For to år siden ble han invitert til å spille på
plata til den norske musikeren Solfrid Mol-
land sammen med to andre rumenske gatemusikere.
Molland oppdaget Ion på gata i
Oslo. Hun kunne høre smerten og sorgen i
musikken hans. Molland beskriver ham som
hardt arbeidende, profesjonell og alltid godt
forberedt. Og med et spesielt tak på publikum.
– Under en konsert i Kulturkirken Jacob i
Oslo, reiste de 200 publikummerne seg og
applauderte da Ion entret scenen midtveis i
konserten. Jeg fikk gåsehud, har Molland
fortalt.
Ion vil gjerne spille på flere konserter.
– Jeg har alltid vært artist, og har opptrådt
hele livet. Det er fint å spille med musikere
og tjene penger. Ingen må tro at jeg vil spille
på gata fordi jeg har lyst. Jeg gjør det fordi jeg
ikke har noe valg. Jeg spiller for livet, for
dattera mi og barnebarna, sier Ion.
Årene på gata har tatt på. Han sliter med
en lungesykdom, og i fjor fikk han problemer
med hjertet. Men å gi seg, er ikke et
alternativ.
– Det verker i hele kroppen
og gjør vondt i kjevene,
og jeg gleder meg bare
til klokka blir fire eller
fem, så kan jeg dra hjem
og slappe av. Jeg kan dø
når som helst, sier Ion og
blir stille.
– Jeg er 59 år, men føler
meg som 100. Det kan
hende det er fordi jeg er
overvektig. Folk tror jeg
spiser masse, men jeg spiser
egentlig ganske lite. Jeg
har en sykdom i en kjertel
som gjør at jeg er så stor.
– Hvordan ser du på framtida?
– Hvilken framtid? Hvis jeg dør, hvem skal
forsørge dattera mi?
Ion savner livet under kommunistregimet.
– Det var mye bedre. Alle hadde jobb. Nå
er vi på gata og tigger. Det er det demokratiet
har ført til. Jeg er prisgitt folk som syns synd
på meg. Jeg er flau over å spille på gata, men
gjør det fordi jeg ikke har noe valg.
Det har gått tre kvarter. Ion begynner å
bli utålmodig. Han må ut på gata og spille.
Hvert minutt teller. Fotografen vil ta bilde av
ham i aksjon og lurer på om vi skal gå bort
sammen.
– Bare vent her dere. Jeg går så sakte. Dere
kan komme bort når jeg har fått satt meg.
Ti minutter senere, idet vi nærmer oss
Nationaltheatret, hører vi saksofontoner
strømme ut i Oslo-lufta. Og der sitter han.
På en klappstol på fortauet langs Karl Johan.
Han lukker øynene. Lever seg inn i musikken.
I sorgen. Tramper takta med venstre fot.
En gutt slenger noen mynter i baggen hans.
Ion stopper å spille, smiler og hilser. Han ser
opp, legger håndflatene mot hverandre og
takker Gud. Så strømmer tonene igjen ut av
instrumentet.
22 < Fagbladet 1/2016
fbaargang2016 fbseksjonSAM