60 ~ FAGBLADET | 7 | 2016 |
I SAMFUNNET | KRONIKK
På venstresida er
forvirringen stor,
i Storbritannia som
i Europa for øvrig.
I realiteten avspeiler
avstemningsresultatet
et EU i eksistensiell krise, mens
diskusjonen avspeiler ei venstreside
i dyp politisk og ideologisk krise.
Den britiske kampanjen var ikke
uproblematisk sett fra en venstresideposisjon.
Det var høyrekrefter som
dominerte ut-kampanjen, og det ble
i stor grad spilt på innvandringsfiendtlighet,
fremmedfrykt og rasisme, selv
om det ikke var så dominerende som
mange medier ga uttrykk for. Nasjonal
sjølråderett var det de fleste oppga som
viktigste grunn for sin støtte til Brexit.
Det som er klart, er at store deler av
den britiske arbeiderklassen stemte for
Brexit. At fremmedfiendtlighet var
involvert i dette, er det ingen tvil om.
Først og fremst må det imidlertid ses på
som en reaksjon på en politikk som
systematisk og med få unntak har
undergravd lønns- og arbeidsforhold,
og faglige og sosiale rettigheter for
arbeidstakerne. Dette er resultat både
av EUs politikk og av den til dels
aggressive markedsliberale politikken
som har vært ført av britenes egne
regjeringer. Arbeidsfolks massive støtte
til Brexit var derfor mer enn noe en
protest mot «The establishment». De
som hadde tapt mest på den markedsliberale
politikken, ga eliten en
nese-styver.
HVA ER DET så med EU som gjør at
den så massivt taper folkelig oppslutning
i land etter land? For å forstå det,
må vi se nærmere på unionens rolle og
karakter. I den første fasen (under Den
europeiske kull- og stålunionen og
EEC) var medlemslandene preget av
gjenoppbygging, keynesiansk økonomisk
politikk (det vil si tradisjonell
sosialdemokratisk reguleringspolitikk)
og stabil økonomisk vekst. Allerede i
Romatraktaten (1957) ble det likevel
slått fast at markedets friheter skulle
ligge til grunn for dannelsen av Det
europeiske økonomiske fellesskap
(EEC).
På 1970-tallet ble imidlertid kapitalismen
rammet av dyp krise, og de
ledende økonomiske og politiske
kreftene startet avviklingen av
reguleringsøkonomien og slo inn på en
stadig sterkere markedsliberal politikk
– med privatisering, offentlige nedskjæringer,
økende arbeidsløshet og
sosiale forskjeller. Mangelen på
demokratiske institusjoner i EU gjorde
det mulig å innføre en mer ekstrem
markedsliberal politikk her enn i
mange av medlemslandene, med
Britenes flertall for å melde Storbritannia ut av EU (Brexit)
var overraskende, ja, til dels sjokkartet, for mange.
Diskusjonen går høyt om både resultat og årsaker.
Brexit og
venstresidas krise
FOTO: BENTE BOLSTAD
ASBJØRN WAHL
Daglig leder i For
velferdsstaten.
fbaargang2016 fbseksjonFEL