60 ~ FAGBLADET | 7 | 2016 | I SAMFUNNET | KRONIKK På venstresida er forvirringen stor, i Storbritannia som i Europa for øvrig. I realiteten avspeiler avstemningsresultatet et EU i eksistensiell krise, mens diskusjonen avspeiler ei venstreside i dyp politisk og ideologisk krise. Den britiske kampanjen var ikke uproblematisk sett fra en venstresideposisjon. Det var høyrekrefter som dominerte ut-kampanjen, og det ble i stor grad spilt på innvandringsfiendtlighet, fremmedfrykt og rasisme, selv om det ikke var så dominerende som mange medier ga uttrykk for. Nasjonal sjølråderett var det de fleste oppga som viktigste grunn for sin støtte til Brexit. Det som er klart, er at store deler av den britiske arbeiderklassen stemte for Brexit. At fremmedfiendtlighet var involvert i dette, er det ingen tvil om. Først og fremst må det imidlertid ses på som en reaksjon på en politikk som systematisk og med få unntak har undergravd lønns- og arbeidsforhold, og faglige og sosiale rettigheter for arbeidstakerne. Dette er resultat både av EUs politikk og av den til dels aggressive markedsliberale politikken som har vært ført av britenes egne regjeringer. Arbeidsfolks massive støtte til Brexit var derfor mer enn noe en protest mot «The establishment». De som hadde tapt mest på den markedsliberale politikken, ga eliten en nese-styver. HVA ER DET så med EU som gjør at den så massivt taper folkelig oppslutning i land etter land? For å forstå det, må vi se nærmere på unionens rolle og karakter. I den første fasen (under Den europeiske kull- og stålunionen og EEC) var medlemslandene preget av gjenoppbygging, keynesiansk økonomisk politikk (det vil si tradisjonell sosialdemokratisk reguleringspolitikk) og stabil økonomisk vekst. Allerede i Romatraktaten (1957) ble det likevel slått fast at markedets friheter skulle ligge til grunn for dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC). På 1970-tallet ble imidlertid kapitalismen rammet av dyp krise, og de ledende økonomiske og politiske kreftene startet avviklingen av reguleringsøkonomien og slo inn på en stadig sterkere markedsliberal politikk – med privatisering, offentlige nedskjæringer, økende arbeidsløshet og sosiale forskjeller. Mangelen på demokratiske institusjoner i EU gjorde det mulig å innføre en mer ekstrem markedsliberal politikk her enn i mange av medlemslandene, med Britenes flertall for å melde Storbritannia ut av EU (Brexit) var overraskende, ja, til dels sjokkartet, for mange. Diskusjonen går høyt om både resultat og årsaker. Brexit og venstresidas krise FOTO: BENTE BOLSTAD ASBJØRN WAHL Daglig leder i For velferdsstaten. fbaargang2016 fbseksjonFEL