64 ~ FAGBLADET | 8 | 2016 | I SAMFUNNET / KRONIKK Aktivitetsplikt er i tiden. Nå skal «skjerpa krav til sosialhjelpsmottakere » redusere sosialhjelpsutgiftene i kommunene. Mottakere av sosialhjelp skal «stå opp om morran», og gå til en aktivitet. Slik skal de få et slags spark bak til å komme seg i jobb. Jøye meg. Som om folk som lever av sosialhjelp ikke vil ha jobb! Hvor i alle dager tar dere det fra, alle dere som mener at skjerpet aktivitetsplikt fører til at folk kommer i jobb? Dersom vi baserer politikk og praksis på myter, har vi et gedigent problem. Det er helt sikkert noen der ute som snylter på både statlig trygd og kommunal sosialhjelp. Akkurat som det er folk i alle samfunnslag som utnytter «systemet». Dette er imidlertid ikke regelen, men unntaket. I DEBATTEN om aktivitetsplikt for mottakere av sosialhjelp, etterlates et inntrykk av at sosialhjelpsmottakere er folk som gjennomgående er utspekulerte systemsvindlere som verken vil jobbe eller bidra på andre måter. Derfor må det innføres en plikt til arbeid og aktivitet. Jeg blir oppgitt og ganske indignert over slike enkle forklaringer, særlig når det er direkte feil. Folk, enten de lever av sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger eller andre former for offentlig inntektssikring som er ment å være midlertidig, har ønske om å medvirke i samfunnet, bidra og være i lønnet arbeid. Men for de aller fleste som står utenfor lønnet arbeidsliv, er det ikke arbeid å få. Det er derfor grovt misvisende å døpe denne innsatsen «plikt». For når vi anvender slike ord om en ordning, høres det ut som at det er påkrevd med pliktordning, et påbud, for at folk skal være i arbeid og aktivitet. Slik er det da ikke. Det er få mottakere av sosialhjelp som ikke ønsker en jobb å gå til. De møter jo opp på Nav blant annet for å få bistand med dette. Å SNAKKE om aktivitetsplikt er å individualisere et problem som er systemets utfordring. Når mottakere av sosialhjelp verken får tilgang til arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet, er det ikke deres «skyld». En rekke Nav-kontorer har verken utviklet gode nok rutiner, prosedyrer eller systemer som sikrer at folk blir fulgt opp skikkelig. Men det er ikke det som er hovedproblemet. Problemet er at det ikke er tiltaks- og praksisplasser å tilby folk. De Å snakke om aktivitetsplikt er populært. Men det vi trenger er tiltaksplikt for stat og kommune, ikke aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. Fra aktivitetsplikt til tiltaksplikt KARIN GUSTAVSEN Samfunnsforsker ved KoRus-Sør og Samfunnslaboratoriet. FOTO: PRIVAT  fbaargang2016 fbseksjonFEL