fagLIg INNspILL bjørn erik Lohne, miljø- terapeut på Frydenberg ungdomsinstitusjon i oslo. Fag og utdanning bør gå hånd i hånd Både studenter og vi som har vært i jobb ei stund, ville hatt stort utbytte av et mye tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet. Jeg har jobbet som miljøterapeut på Frydenberg Ungdomsinstitusjon i Oslo i over tjue år. Vi stiller opp for bydelene i hovedstaden, og ungdommene som bor hos oss, er som regel av annen etnisk bakgrunn enn norsk. De fleste er mellom14 og 18 år, og skal ikke ha rus eller atferd som hovedproblem. Flertallet av ungdommene har tilknytningsproblemer og store vansker med å mestre skole eller vanlig arbeid. I løpet av disse årene har Frydenberg tatt imot mange studenter fra Høgskolen i Oslo, som har hatt sin tre-måneders praksisperiode hos oss. Jeg har vært veileder for mange av dem, og flere av dem jobber nå som ekstravakt hos oss – eller de har fått tilbud om vikariater etter endt utdanning som sosionom eller barnevernspedagog. Dette er unge, dyktige personer som sannsynligvis hadde gått oss hus forbi hadde det ikke vært for praksisperioden som de hadde her. For ansatte i Etat for barn og familie i Oslo kommune er det avsatt 1000 kroner per år til ekstern individuell kursing. I tillegg har etaten hvert år forskjellige satsingsområder. De siste årene har vi prioritert å øke vår kompetanse på å forstå psykologien bak problemene til ungdommen. Og på hvordan vi kan jobbe metodisk opp mot hver enkelt bruker. Dette har ført til et økt oppmerksomhet på hvordan vi jobber med ungdommene. Hva er det egentlig som teoretisk danner grunnlaget for vår miljøterapi, og hva kan vi gjøre bedre? Jeg ble barnevernspedagog for ti år siden. Før det hadde jeg jobbet ti år som miljøarbeider, som det het den gangen. Jeg var en av de siste på min institusjon som ble ansatt i fulltid uten høgskoleutdanning. Studiene ble en ren vitamininnsprøytning for meg. Jeg fikk teori å henge all min erfaring på, og mine arbeidskolleger kommenterte da også at de endelig skjønte hva jeg i faglige sammenhenger pratet om. Jeg har ved flere tilfeller fått anledning til å under- vise ved Høgskolen i Oslo i pedagogiske metoder og miljøterapi. Hver gang har jeg merket hungeren blant studentene etter å vite mer om hvordan det er å jobbe tett på unge mennesker. Og hver gang har jeg merket mitt eget behov for å fordype meg i faglig teori. Altså et gjensidig behov for faglig utvikling. Jeg skulle ønske at det var et mye tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet. Da kunne vi slå mynt på hverandres kunnskap og hjelpe hverandre til å løse våre oppgaver enda bedre. Jeg mener at studentene trenger en nærmere tilknytning til arbeidslivet. Innenfor min sektor blir det utdannet tjuefemårige barnevernspedagoger som får et par måneders arbeidspraksis, før de kanskje skal jobbe som saksbehandlere. Der skal de vurdere livssituasjonen til familier og iverksette tiltak som både skal hjelpe barna og foreldrene til et bedre liv. Det er en komplisert jobb som krever en god porsjon innsikt i menneskers liv og laden. På institusjonen hos oss får de kanskje ikke jobb fordi de blir ansett som for unge til å takle eldre ungdommer. Jeg har også møtt mange studenter som ønsker å jobbe ekstravakt på Frydenberg, men som jeg dessverre må avvise på grunn av alderen. Jeg skulle ønske at studentene gjennom hele studietida var knyttet opp til en eller flere arbeidsplasser, og at de kunne bli kjent med den faglige tankegangen og den profesjonelle utviklingen på en arbeidsplass. I tillegg til praksisperiodene på et par måneder, burde de brukt minst en studiedag i uka på å gjøre seg kjent med hvilke utfordringer de møter i det virkelige arbeidsliv. Dette kunne organiseres på mange forskjellige måter i de ulike delene av arbeidslivet. Men i større grad burde studentene integreres som en del av arbeidsplassene. Hvordan kan en slik tankegang hjelpe oss arbeidstakere til å få økt kompetanse? 22  temahefte-35